..TrineLise i Ghana..

Da var jeg endelig tilbake i Norge. Reisen fra Accra frem til rommet mitt tok ca 26 timer, og jeg var helt utslitt av hele greia. Ettersom jeg tok nattflyet fra Ghana regnet jeg egentlig med at jeg skulle kunne sove litt på flyet, men det skjedde ikke. Jeg ble sittende å se film etter film i stedet, og plutselig var det blitt morgen igjen og Heathrow nærmet seg med store skritt. Som lita jente med rastafletter ble jeg selvfølgelig stoppet i kontrollen og de endevendte den ene av koffertene jeg hadde. Full scanning ble gjennomført for å være helt sikker på at jeg ikke hadde med meg en bombe eller to imellom suvernirer og annet stash. Etter dette ble jeg gående å surre etter om jeg skulle bli i London til fredag eller om jeg bare skulle komme meg hjem med det samme. Så fristende som London var bestemte jeg meg faktisk for å forlate landet samme dag. Hadde de siste dagene bare vært rar og ligget på et hotellrom dårlig, så kunne ikke forestille meg at jeg hadde energi i det hele tatt til å utforske byen i stor grad. Mamma lovet meg at jeg, hun og lillesøstern skulle ta en jentetur i senere tid til London så jeg satte meg fornøyd på ett fly i retning Oslo. Dette var selvfølgelig etter å ha soset rundt på tax free i en evighet, og kastet i meg en STOR burger til frokost. Kan ikke engang forklare hvor godt det var å hive i seg junk food igjen, og ser for meg at jeg skal faktisk bli en smule feit av å ha kommet hjem. Har iløpet av tiden jeg tilbringte i Ghana tatt av rundt 5 kg, og rompa er ikke akkurat slik den en gang var. Noen mener visst den er blitt bedre mens for eksempel Danya ikke syntes noe om at jeg mistet den gradvis i det hele tatt. Går i allefall rundt å småspiser på alt som er i huset. Etter at jeg kom hjem har jeg sovet og slappet av en god del, men forsøkte meg på en bytur på fredagen som gikk rett vest. Kroppen er ikke slik den skal være, men jeg overlevde visstnok dette også.

Det er godt å være hjemme igjen, men må innrømme at jeg savner barna. Var en litt brå avskjed med malaria-greia og det hele, men jeg tror nok jeg blir å skrive brev til en del av dem som jeg fikk ekstra god kontakt med. Håper også at jeg får annledning til å dra neddover igjen å hilse på barna på Ashan en dag, og også se hvordan landet har utviklet seg på tiden jeg har vært i Norge. Men dette er vell noe jeg må vurdere ved en senere annledning.
Det at jeg har tilbringt to måneder i Ghana virker til tider absurd og det føles enkelte stunder som om jeg aldri har forlatt landet, men en del av de inntrykkene jeg sitter igjen med i kroppen tror jeg er der for å bli. Er ikke så veldig lett å glemme at en liten baby dør, men jeg tror det er viktig å huske slikt også. En person som aldri vil glemme mine to måneder i Ghana må nok være mamma. Da Trinelli-greia kom var det kanskje ikke så enkelt å ha en datter i ett helt fremmed land. Spesielt når dattra ringer midt på natten og forteller at hun ikke får puste. Men mamma var i den tiden til stor hjelp, for slike opplevelser kan jeg love deg kan bli skremmende. Egentlig var ikke det værste å være syk selv, men det å se de gode venninnene jeg hadde fått ligge i sengen og ikke kan røre seg. Og en av de værre var når en så sterk jente som det Danya er setter seg ned på sykehuset og begynner å gråte for hun føler seg så "lost" og har så vondt. Men har i ettertid snakket mye med MT og Danya og det går bare strålande, og vi ler en god del av hele hendelsen. For uansett hvor gale det var så måtte vi til slutt inse hvor komisk hele greia var til tider. Og jeg må innrømme at jeg savner dem ganske mye. En annen ting jeg savner virkelig mye er å "blogge" alle småreisene frem og tilbake. Det var som å dra på turene en gang til, og når jeg tar en titt på reisekartet som jeg gradvis opdaterte her på travellerspoint har jeg faktisk fått sett en ganske grei del av Ghana.

Det jeg er mest fornøyd med er egentlig den følelesen jeg sitter igjen med i kroppen som vil tilbake og se hvordan det går senere. Og jeg blir vell ved en senere annledning nødt til å lese hele bloggen min selv, men det har jeg da IKKE tid til for tiden. Studiene er i gang igjen, og stresset har begynt. Litt ekkelt at jeg enda er på african time.

Takk til alle fine tilbakemeldinger fra Mamman, Link og Tommy på travellerspoint. Satte utrolig stor pris på dette, og gledet meg hver gang til å lese de få ordene som sto i slutten av siste innlegg. Og må vell også eller si takk til de fine ordene fra andre utenom om det jeg har skrevet, virkelig koselig å høre at det ikke gikk helt vest med skriveriene til en mattestudent.

Da jeg og Danya var paa vei opp til Tamale for aa ta vare paa MT ble jeg en smule bekymret. Kanskje vi ogsaa kom til aa faa malaria naa? Danya holdt paa aa le seg ihjel, og ville ha meg fra tanken siden den var en smule absurd og uvirkelig, og vi fikk oss en god latter. Kan jo si det slik at jeg ler enda mer naa, selv om det gjoer litt vondt.
Soendagen etter vi kom fra Kofordiua begynner Danya aa foele seg underlig, og mandag begynner hun aa spy. MT som var kvitt malariaen begynte ogsaa paa dette tidspunktet aa foele seg som hun hadde gjort i uken foer vi klarte aa komme oss opp til henne, og begynte derfor mandag paa anti-malaria tabletter med en gang. Gaaende aa se paa disse to bli daarligere og daarligere, faar Danya feber paa onsdags morgen, og jeg tar besluttningen aa sende dem begge paa sykehuset. Jeg og Tanya (the wife of Peter :p) faar ogsaa i samme slengen sendt en av de minste guttene paa barnehjemmet paa sykehuset ettersom vi ikke klarte aa se noen forbedring i hans tilstand heller. Etter en lang venting, og en injeksjon i Danyas rumpe (hun saag virkelig daarlig ut) kommer blodproevene tilbake. Og selv etter to dager paa medisiner viser det seg at begge hadde malariaparasitter i blodet sitt. Paa dette tidspunktet foelte jeg meg bare en smule svimmel og fartet videre for aa finne den beste mulige loesningen paa hva som kunne vaere best for MT og Danya. Denne dagen var satt av paa Ashan for dans og fest i regi av en av de andre frivillige som hadde ankommet Ashan mens vi fartet rundt oppe i nord. Naar gedigne hoeytalere ankom tok jeg derfor avgjoerelsen aa ta dem med meg til Kumasi for at det skulle vaere stille og rolig rundt oerene paa dem begge. Tok for andre gang her inn paa Fosua hotell som jeg og Danya hadde tilbringt en natt paa tidligere. Iloepet av kvelden foeler jeg meg bare mer og mer merkelig og jeg tar til slutt avgjoerelsen om aa komme meg til ett sykehus for aa utelukke malaria og eventuelt andre saker. Uten aa ta en blodproeve eller noe faar jeg diagnosen malaria, og blir sendt hjem med en hel haug av medisiner. Dette var ikke forsikringsselskapet saa veldig begeistret for, og ber meg la vaere aa spise medisinene til jeg visste 100% at det var malariaparasitten jeg faktisk hadde faatt. Dette er noe jeg forstaar ettersom det er unoedvendig for kroppen aa ta imot medisiner den ikke trenger, og jeg avventet da situasjonen. Klokken var da saa mye at jeg maatte vente til morgenen med aa faa testet blodet mitt. Sov ikke mer en to timer den natten for jeg ble liggende aa vri meg for aa finne en stilling som kunne tillate meg og pust. Dette var det vaerste med hele greia, halsen kjentes blokkert.
Kom meg til en klinikk med laboratorium rundt aatte neste morgen for aa faa testet om det virkelig var malaria eller eventuelt noe annet. Fikk her beskjed om at proeven viste at jeg var beskyttet mot tyfoid og at det ble funnet malariaparasitter 1 pluss i blodet mitt. Dette var egentlig en ganske beroliggende tanke, for medisiner hadde jeg jo saa alt skulle nok bli bra igjen.

Ein rader sliten gjeng på hotellrommet i Kumasi...

Trappen opp til hotellrommet kjentes ut som en evighet. Etter aa ha fortalt min medisinske tilstand til MT og Danya begynner vi alle tre og le, noe som var utrolig godt. Foelte meg plutselig utrolig mye bedre igjen og satte meg ned for aa faa i meg medisinene jeg hadde faatt dagen foer. Foelelsen av aa vaere daarlig kommer i rykk og napp. Men naar du er "frisk" er du saa frisk som du ALDRI foer har foelt deg, noe som i seg selv er utrolig merkelig for det tar ikke lange tiden aa komme seg ned paa bunnen igjen. Vi tilbringte dagen i sengen med "all day movie ticket" som da er en kanal paa TV som sender en hel mengde B-filmer til vaar store glede.
Utpaa ettermiddagen faar jeg da en litt uroliggende beskjed, legen hos forsikringsselskapet tror ikke det er malaria jeg har. Det at tre jenter skulle faa malaria paa samme tid virket lite sannsynlig og jeg maatte derfor pent komme meg neddover til Accra. Jeg maa nesten innroemme det at det foerste som slo meg var at Kristiana hadde tatt med seg noe uvisst til Ashan som jeg da hadde klart aa faatt, noe som var en utrolig skremmende tanke. Jim hadde i ettertid fortalt at hun var underernaert og hadde tidligere hatt lungebetennelse, noe som foraarsaket at hun doede. Men jeg satte derfor kursen samme kveld til Ashan for aa pakke sakerne mine for aa komme meg til Accra neste morgen. Veien til barnehjemmet virket umaatelig lang, og jeg fant meg selv i en situasjon hvor jeg oensket aa komme meg forteste mulig frem og brydde meg ikke det spor om HVOR fort og HVOR dumme avgjoerelsene til sjaafoeren var. Jeg trengte aa komme meg ut av taxien og finne en eller annen maate aa faa tilbake pusten min paa. Luften er saa klam og stoevete i bilene haer at det er ekkelt aa sitte innesperret i lang tid inne i dem. Tok meg ikke saa lang tid aa pakke, men det var skikkelig ekkelt da en av de eldste jentene halveis begynte aa graate da jeg fortalte at jeg skulle dra tidligere enn planlagt. Og da John, en av de eldste gutta, kom med ett brev ble jeg roert av at han faktisk hadde laget til noe som jeg kunne ta med meg som ett minne. Etter aa pakket ferdig og sagt hade til de eldste barna (de minste sov) befant jeg meg igjen i baksetet paa taxien. Denne gangen hadde jeg utstyrt meg med vann som fikk meg til aa foele meg utrolig mye bedre. Drikke vann tar fokusen bort fra konsentrasjonen jeg hadde paa pusting. Kom meg naa i allefall helskinnet tilbake til sengen og crashet ned i den med ett loefte til meg selv at jeg ikke skulle forlate sengen foer neste morgen.
Bussturen fra Accra startet ganske greit. Tok mine medisiner rett etter at vi kom oss inn i bussen og satt og ventet paa at de skulle virke. Fikk igjen ett av mine "pusteanfall" hvor det kjennes som om at jeg er under vann med dykkerutstyr og noen skrur av tanken. Ringte Tommy og han snakket meg gjennom det og da medisinene "kicket" inn var jeg igjen MYE bedre. Den foerste delen av bussturen var skikkelig ekkel for meg, men den andre halvdelen med medisiner som funket var jeg bare utrolig sliten. Det var ogsaa ganske slitsomt aa se over paa MT og Danya som var i mye vaerre form enn det jeg var. Og da vi endelig kom til Accra og inn i en taxi tok Danya til taarene fordi bussturen var saa jaevlig for henne. Jeg gjorde som jeg alltid gjoer: spoekte det bort, noe som det virket som hun satte pris paa. Alle begynte aa le, og det virket som om latteren tok litt av smertene hennes bort igjen. Fikk hentet passet hennes og bagasjen hun hadde folatt hos SYTO, organisasjonen som plasserte oss paa Ashan, for saa aa sette kursen mot ett sykehus. Danya skulle reise denne kvelden og vi trengte aa forsikre oss om at hun kunne gjoere dette. Vi annkom sykehuset forsikringsselskapet hadde bedt meg om aa dra til og oppdaget til vaar store skuffelse at det var utrolig dyrt. Paa dette tidspunktet hadde vi bare raad til aa sende EN av oss inn og det naturlige valget falt selvsagt da paa Danya for aa se til at hun kunne komme seg hjem til sin familie. Legene sendte henne pent ut med det faktum at hun selvfoelgelig kunne dra hjem samme kveld. Vi hoppet inn i en taxi og kom oss fort avgaarde for aa naa flyet hennes og finne en minibank slik at jeg ogsaa kunne komme meg inn til en lege. Fikk sagt hade til Danya (if u are half reading this Danya: MISS U ALREADY BABE <3) og kom oss ned til minibanken ved flyplassen. Etter aa ha tatt ut penger fikk vi ett litt ubehagelig moete: en taxi-mann som sto der og ville kjoere oss inn til byen trodde vi var ny i landet og vi fikk virkelig merke hvordan de proever aa lure obrunis til aa betale mer for tjenester som koster kanskje en tredjedel av hva de spoer etter. Samme strekning som vi akkurat hadde tatt kostet naa det dobbelte og jeg kunne ta og foele paa sinnet hos baade meg og MT. Dette var det siste vi trengte, daarlige som vi kjente oss, og det ble en hel diskusjon paa hva som var riktig pris. Siden vi ikke var helt i form gikk vi med paa en pris som var noe hoeyere enn det vi vanligvis kunne ha faatt den for, men vi var saa slitene og ville bare faa legebesoeket overstaatt slik at vi kunne finne hotellet vaart og faa lagt oss ned. Da vi kom til legen blir jeg sendt rundt som en YoYo, og da jeg endelig fikk snakket med riktige mennesker var jeg naermest paa graaten. Jeg var saa sliten og lei av hele dagen, men jeg bet tennene sammen og svalgte taarene som var paa vei. Ettersom jeg hadde vaert paa anti-malaria i to doegn paa dette tidspunktet og hele greia er en tre dagers kur, var naa malariaparasitten borte. Dette var en gladnyhet, og ellers virket visst blodet mitt fint. Legen paapekte at jeg faktisk hadde perfekt hemoglobin-nivaa hva han naa enn mente med dette. Etter dette kom vi oss lykkelige til hotellet vaart og crashet i sengen. Roerte oss ikke fra dette stedet foer neste morgen.
Roomservice er forresten en FANTASTISK ting. Frokost paa sengen og daarlig filmer paa TV'n. Etter aa ha sett en av disse B-filmene dro MT til sykehuset for en helsjekk ettersom hun skulle forlate landet neste dag mens jeg tok meg en liten gaatur for aa ha noe annet aa tenke paa enn aa ligge paa hotellrommet og foele seg daarlig. Fant en snill dame som tilbydde seg aa flette haaret mitt for ti cedi, og jeg hadde da noe aa ta meg for de to-tre timene MT kom til aa vaere borte. Da jeg var ferdig ringte MT meg og hadde visstnok ikke tatt med seg nok penger, saa jeg hoppet i en taxi for aa komme til unnsettning. Etter aa ha ventet i ca en time paa sykehuset kom vi oss endelig tilbake til hotellet og romservicen vaarres igjen. MT var visstnok frisk, men hadde en bakterie i magen saa hun ble satt paa antibiotika, og hun fikk beskjed om at det var greit at hun reiste hjem neste dag. Neste dag gikk til en liten tur paa en naertliggende internettkafe og TV paa hotellrommet. Rundt klokken halv aatte tok MT farvell med meg, og jeg er naa alene i hovedstaden. Formen er saa som saa av alle de ulike tabellettene som legen satte meg paa, men i bunn og grunn har jeg det egentlig greit. Haaper bare jeg foeler meg likedan naar jeg slutter med medisinene i morgen. Ikke lenge til jeg kommer hjem naa, og jeg kan nesten ikke vente. Har vaert ett fantastisk opphold og jeg annbefaler alle aa besoeke Ghana. Synd at det skulle ende slik, men noen kjangser tar man da naar man reiser til ett land i utvikling. Ghana har en hyggelig befolkning og en utrolig natur som bare maa oppleves. Formen min er enda saa som saa, og tror kanskje jeg er noedt til aa ta ett siste doktorbesoek foer jeg drar. Men i morgen kveld setter jeg meg paa flyet og havner i London, hva som skjer derfra faar jeg bare vente aa se med. Saa...om ikke lenge kan jeg bare glede meg over aa sette foetterne paa norsk jord. I allefall britisk.

Det har vaert en minnerik, krevende, toeff, goey og ikke minst fantastisk tur. Paa gjennsyn folkens, og gla i dere alle der hjemme.

1 message recieved. show. GhanaMarieTherese: vad fan aat vi for naagot! Kanske lite faagelinfluenza med salmonella ovanpaa ris kokt i skit vatten. Aer ledsen att ni inte klarade er undan. Din mamma aer underbar, tacka henne ifraan mig. Kram...

Etter aa ha avsluttet antibiotikakuren torsdag befant jeg og Danya oss igjen fredag morgen i en tro-tro paa vei nordover. Etter aa ha mottat en lite goey melding fra MT om at hun hadde hatt en av de verste dagene i hennes liv bestemte vi oss for aa dra opp til Tamale. Etter aa ha blitt i ganske grei form igjen satt vi igjen og sang sanger bakerst i trotroen til Ghanesernes store irritasjon. Men naar radioen spiller TLC med scrubs og du kan hele teksten maa man jo nesten synge med. Det var litt godt aa forlate barnehjemmet og faa ting paa en liten avstand, var utrolig tungt aa vaere syk midt blandt alle barna og samtidig prosessere det med Kristiana. Dette var en kjangse til aa klarne tankene og faa slappet litt av uten barn som hele tiden vil ha oppmerksomhet. Vi var av den grunnen positive til aa dra nordover selv om det var for aa ta vare paa en syk venninne. Etter helgen foelte MT seg bare daarligere og daarligere selv om hun ogsaa var satt paa antibiotika og tok til slutt en avgjoerelse om aa dra paa sykehus. Etter aa ha tatt blodproever og ventet en GOD stund kom ett uventet resultat tilbake. Malaria. Etter noen forferdelige dager for henne ankom da vi og plaget livet av henne med at hun maa bevege paa seg og slikt, noe jeg bare kan forestille meg maa ha vaert utrolig slitsomt. Vi hadde selv iloepet av uken vaert uten krefter og hadde vanskeligheter for aa aktivisere oss, og vi hadde bare en liten matforgiftning. Malaria kan jeg bare forestille meg at vil suge kreftene ut av en. Ankom ganske sent paa fredag og brukte kvelden paa en grei nok middag og fantastic four paa tv. Loerdag gikk med til litt shopping, surfing paa nettet, takke ja til studieplass og lokalisere SWAD som visstnok skulle servere pizza. Det er ikke akkurat enkelt aa finne europeisk mat her og MT hadde virkelig satt hjertet sitt paa pizza. Daarlig som hun var ble hun paa hotellet mens jeg og Danya soste rundt for aa finne denne SWAD plassen, og da vi endelig kom tilbake med to pizza i hendene var MT i en liten lykkerus. Etter aa ha levd en liten uke paa broed med syltetoey eller peanoett smoer var visstnok dette en god forandring. Var igrunn glad for aa se henne spise, for det virket paa meg som om hun ikke hadde spist saa mye i den tiden hun var paa sitt verste. Soendag satte vi kursen mot buss-stoppet for aa finne bussen som gaar til Mole. Vi var ca to og en halv time paa forskudd og rakk akkurat aa kjoepe de tre siste bilettene som var. Naar vi paa vei ut av buss-stoppen moette tre andre obrunies foelte jeg litt synd paa dem siden de ikke ville faa den muligheten vi akkurat tok. Ventetiden tilbringte vi for det meste paa en internettkafe rundt hjoernet. Da vi kom tilbake til bussholdeplassen ble vi sittende aa snakke med de foerste norskene jeg til naa har moett. Marianne og mammaen hennes. Dette viste seg aa vaere den perfekte kombinasjon for den lille gruppen vaar. Mamman til marianne er nemlig fra Nederland og kunne veksle mellom aa snakke norsk og nederlandsk. Vi fikk naa vite at hotellet vi hadde gamblet paa skulle ha ledig rom til oss var helt fullbooket, men vi kunne alltids tilbringe natten i nabolandsbyen. Etter en god del venting kom vi oss endelig inn i Metro Mass bussen som skulle frakte oss til Larabanga. Metro Mass er en av to store buss-selskaper her i Ghana. Det var en lang og slitsom tur, og det foeles til tider ut som at du skal kveles i varmen og av spoersmaalene fra ghanesere du helst ikke vil snakke med. De er alle sammen greie, men det foeles litt ut som om at du er paa visning og at de kun er ute etter aa ha kjennskap til flest mulig obrunies. Fikk i allefall muligheten paa bussen til aa sjekke vaar Ghanesiske Bibel, Bradt guiden, og fant ved hjelp av den ut at det beste stedet og overnatte i Larabanga var paa taket til Salia Brothers Guest House. Da vi kom frem moette en hel haug med "guider" oss utfor bussen, men disse forsvant fort naar de fant ut at vi var paa vei til Salias Brothers. Vi ble moett av en av Salias tvillingene, og fikk ordnet oss med "rom" oppe paa taket. Etter dette tok en av Al Hassan (Salias tvillingen som moette oss) nevoer oss med for aa se Ghanas eldste moske. En utrolig fasinerende byggning med en rik historie. Uheldigvis var jeg for opptatt med aa ta bilder til i det hele tatt aa faktisk faa med meg denne, og da jeg snudde meg var det kun MT som faktisk sto i halvsvime og fulgte med. Danya var ogsaa i full gang med aa ta bilder. Foelte meg litt frekk, men var ikke saa veldig intressert i hva som laa av historie i disse murene paa dette tidspunktet. Tre-fire timer innesperret i tung luft paa en buss gjoer at det er litt vanskelig aa foelge med paa hva som faktisk blir sagt.

Ghanas eldste moske..

Etter omvisningen tok guiden vaar oss med til Savannah lodge som ogsaa er drevet av Salias Brothers. Her fikk vi bestilt oss litt mat av en liten meny. Alt var med ris, saa jeg valgt meg ut broed med peanuttsmoer, jeg klarer ikke tanken paa ris etter kintampo falls. Mens vi venter paa maten begynner det aa blaase saa smaatt og vi kjente etterhvert antydninger til noen draaper vann. Dette gjorde oss skeptiske til hele denne "sove paa taket" planen, men da vi vandret tilbake i moerket virket det som om dusk regnet begynte aa gi seg. Vi klatret fornoeyde opp den saakaldte trappen til taket og fant til vaar store glede at madrassen var utstyrt med laken. Etter en avstemning mellom MT og Danya ble jeg sendt ut for aa finne noen flasker oel. En annen av Salias nevoer tok meg med opp gjennom gatene og da han til slutt ledet meg inn i en moerk bakgate ble jeg en smule skeptisk. Hvorfor i all verden skulle det selges oel i noe som paa dette tidspunktet saag ut til aa vaere en av Larabangas moerkeste bakgater. Hadde hjertet i halsen da jeg gikk inn, men da ett kjoeleskap kom til syne inne i en kraa tok jeg det mer med ro. Tuslet fornoeyd tilbake etter Salias nevoe og klatret igjen opp paa taket. Vi satt ikke lenge iro foer Junior, Salias soenn paa ca 5 aar, kom og holdt oss med selskap. Naar nevoen som hadde fulgt meg saag dette kom ogsaa han opp for aa holde oss med selskap. Gav Junios en av mammas refleksbamser, og han sovnet etterhvert av med denne i armene. Troette fra dagens hendelser fikk vi folket unna saa vi kunne faa lagt oss. Fikk bare ett par timers soevn foer jeg vaaknet av hoeytalerne fra moskeen i fire tiden. Himmelen som kvelden foer var overskyet hadde naa aapnet seg. En stor sirkel rett over oss var fylt med stjerner og alt annet rundt meg utenom moskeen var helt stille. Var en smule fuktig saa klatret under dynen til MT og Danya og sovnet igjen med ett stort fornoeyd smil om munnen.

Var oppe rundt halv seks neste morgen for aa kunne rekke morgenturen i Mole National Park klokken syv. Fikk igjenn en av nevoene til Salias (lurte veldig paa hvor mange nevoer de faktisk har) til aa kjoere oss de seks kilometrene vi eventuelt maatte ha sykklet eller gaatt. Men ettersom MT enda ikke var helt 100% og jeg og Danya er rett og slett late virket dette som den beste loesningen for oss. Opptimistiske som vi var paa at vi endten kunne faa oss ett rom for natten eller i allefall faa oss en dusj ved Mole hotell ble alt av bagasje tatt med. Da vi ankom Mole skjedde det noe merkelig, jeg befant meg i obruni-land og foelte meg plutselig utrolig ukonfortabel med hele greia. Jeg tok meg selv i aa oenkse at det IKKE var ledige rom ved hotellet, men ettersom MT ikke var seg selv og lengtet etter en ordentlig seng ble vi nesten noedt til aa spoerre. Vi fikk til min ikke saa veldig store skuffelse nei til baade rommet og dusjen, og det var vanskelig aa la vaere aa vise at jeg ikke var det spor missfornoeyd.
Paa vei mot plassen hvor morgenturen starter gaar vi rett paa to elefanter, alle begynner aa fomle etter kameraene sine i angst for at dyrene skal forsvinne igjen. Fornoyde som vi var for aa ha faatt sett elefanter med en gang tuslet vi bort til alle guidene. Her fikk vi valget mellom turer fra to timer til hvor lenge du enn vil. Siden vi til tider er en ganske lat gjeng og ikke hadde faatt i oss frokost enda ble vi enige om at en to-timers tur var mer enn nok for oss. Etter aa ha overtalt guiden vaar, Deekay, til aa gaa tilbake til plassen vi foerst saag elefantene, for saa aa ta den opprinnelige turen i revers, var vi igang.

Deekay, MT, meij og Danya

Da vi "klatret" ned skraaningen ved Mole hotell kom flere elefanter til syne. Fire store dyr laa og avkjoelte seg i en av Moles to vannhull, og gruppen ble plutselig en smule stresset for aa komme oss fort nok ned til disse dyrene slik at de ikke skulle forsvinne foer vi hadde faatt sett dem paa naert hold. Vi holdt nesten paa aa gaa glipp av hyene-spor i sanden hadde det ikke vaert for at Deekay forundret stoppet opp. Uheldigvis for oss er dette dyr vi ikke ser iloepet av dagen. Da vi kom til bredden av vannhullet kom det enda en elefant tuslende for aa kaste seg ut av vannet. En utrolig opplevelse aa se saa store dyr i sine naturlige omgivelser. Og jeg tror nok jeg tok i overkant mange bilder av disse fantastiske dyrene.

fra venstre: Pellefant, Klatremus og Dumbo

Vi bevegde oss etterhvert videre gjennom regnskogen som til vaar store ergrelse var dekket av gjoerme fra gaarsdagens regn. Heldigvis for oss hadde vi vaert smarte og tatt paa oss joggesko.
Saag en mengde av dyr mens vi vandret avgaarde, blandt annet Water Bucks, Bush Buck (som lagde hundelyder som var hysterisk morsomme), Kobs, Baboons og en mengde insekter og fugler.

Water Bucks family..

Slitne og fonoeyde kom vi tilbake til Mole Hotell. Her saag jeg frem til en stoOor frokost, med en hel haug av kaffe ved siden av. Bestillingen gikk lett, men det var visst ikke like enkelt aa faa tilberedt denne maten. Vi ventet i en og en halv time for aa faa servert egg med toast, og da hadde de ikke klart aa komme med verken te-en eller kaffe vi hadde bestilt. Maatte le litt av hele situasjonen, for MT er ikke riktig blid hvis hun ikke har faatt i seg mat paa morgenen. Du kan jo bare forestille deg hvordan hun var etter en to timer lang gaa-tur mens hun enda ikke var helt i form. Mens vi sitter aa spiser gaar villsvin aa gresser i hagene ved siden av og ut av ingensteds kommer en ape springende. Vi blir i forundring sittende aa stirre paa denne skapningen som tusler rett forbi oss og bort til fire jenter som ved synet av apen loeper hylende bort. Her ser apen en aapning og hopper opp paa bordet for aa stjele sukkerbiter. Apen faar med seg ett par tre stykker foer en obruni med en pinne kommer loepende for aa jage ham bort. Vi blir sittende aa diskutere hendelsen med en "herregud-hvis-du-loeper-hylende-unna-saa-vil-jo-apen-garantert-komme-aa-stjele" holdning. Etter aa ha faatt i oss maten ventet vi i ca en halv time paa aa faa servert kaffen vaar og te-en. Lykkelige for aa ha faatt i oss koffein setter vi oss tilbake i stolene. Igjen kommer apen tuslende, og denne gangen hopper han opp paa stolen ved siden av Danya. MT springer unna og jeg og Danya fikkler etter kameraene. Hun svinger seg rundt og naar apen ser dette loefter han hendene for aa "slaa" tilbake. I ren forfjamselse kommer baade jeg og Danya oss unna bordet og apen hopper igjen opp og tar for seg av sukkerbitene. Staaende aa se paa dette moter jeg meg opp og loeper mot apen med ett "knurr", noe som faktisk faar jaget unna skapningen. Skjelvende setter vi oss ned igjen, ikke lenger saa utrolig hoeye i hatten men heller en smule flau over vaar tidligere holdning. Apen var jo faktisk like stor som Danya naar han satte seg paa stolen ved siden av henne.
Vi tilbringte hele dagen ved Mole hotell. Og senere paa ettermiddagen spiste vi middag med en tysker som heter Tim. Han hadde visstnok samme plan som oss om aa naa baaten i Yeji saa vi ble sittende aa snakke om dette en god stund. Da ettermiddagsturen startet sa Tim hade og vi vente nesene vaare tilbake mot Larabanga. Solnedgangen paa taket av Salias Brothers Guest hous denne kvelden var utrolig, og naar stjernene kom frem hadde vi enda en gang en pils i haanden. Heldigvis fikk vi denne dagen lov til aa vaere litt alene og kunne snakke sammen oss jenter imellom. Etterhvert kom Marianne og mammaen hennes tilbake fra Mole og de ble sittende aa ta en oel sammen med oss. Kombinasjonen av norsk, svensk, nederlandsk og engelsk ble en smule slitsom, og jeg maatte hele tiden konsentrere meg om aa snakke svensk med MT (hun skjoenner ikke dialekten min :p), norsk med marianne (som MT skjoennte hva sa) og engelsk til Danya. Men i det store og hele var det utrolig goey aa moete andre norsker. Spesielt naar det viste seg at Marianne studerer paa samme skole som meg og omentrent samme fag.
Bussen fra Larabanga gikk ca klokken fire om morgenen. Vekkeklokken var satt paa, uten at dette egentlig var noedvendig. Moskeen soerget igjen denne natten for aa vekke meg/oss, og vi gjorde oss alle klare til aa starte en lang dag med reising.

Moskeen klokka fire om morgenen før vi kom oss avgårde med bussen!

Igjen gjorde den tunge luften paa bussen det vanskelig aa puste, men jeg kom meg helskinnet frem til tro-tro/buss stasjonen i Tamale. Da vi ankom stasjonen kommer en av Ghaneserne og tar kofferten til MT, hun stritter imot og sier at dette er noe hun rett og slett ikke vil og at hun heller kan ta den de 30 metrene vi trengte aa gaa. Hun sier ogsaa klart ifra at hun ikke akter aa betale for aa faa kofferten baert denne korte strekningen, noe ghaneseren totalt overser. Etter at MT nekter aa betale lager ghaneseren ett helveter oppstyr paa plassen til alles store irritasjon, og etter en stund gir vi ham 50 pesawes bare for aa slippe unna hele maset. Her begynner det aa regne kraftig, noe som nesten tok alt av mot fra oss og Picorna hotell som vi tidligere hadde bodd paa i Tamale virket utrolig fristende. Vi hadde allerede betalt bussbiletten til Makongo, men vi brydde oss egentlig veldig lite om de 6 cediene. I ett lite desperat forsoek paa aa komme oss tildligere enn bussen som skulle gaa om tre-fire timer gaar jeg og Danya for aa forhandle taxi-priser. Ettersom det regnet noe grusomt ble vi sittende lenge inne i den foerste taxien vi fant og diskutere priser. Etter aa ha faatt prisen 20 cedi ned, og enda blitt lurt, takker vi ja til dette og loeper ut i regnet for aa finne skuret vi forlot MT i. Utrolig lei av hele situasjonen var vi overlykkelige for aa forlate Tamales tro-tro/buss stasjon og den faele mannen som tok seg betalt for aa baere kofferten 30 meter.
Det tok omlag tre timer aa komme seg fra Tamale, og til vaar store glede oppdager vi i bilen at hvis vi hadde valgt aa ta bussen ville vi ikke ha rukket noen av baatene over til Yeji. Enda en glede var det naar vi oppdaget at vi akkurat kom tidsnok til aa naa siste baat over. En stor baat som kan minne om en robaat pakket med en haug av ghanesere og oss tre obrunis. Her var det baade motorsykler og dyr som skulle over vannet. Vell fremme i Yeji finner vi oss fornoeyd en restaurant og begynner aa lure paa hvor Tim holdt til. Da vi spurte lokalbefolkningen var det visstnok tre andre obrunis i byen. Disse dukket da opp etterhvert paa restauranten, men ingen av dem var Tim. Sent utpaa kvelden kommer Tim tuslende, og igjen viste det seg at vi var blitt en smule lurt. Han hadde nemlig AKKURAT rukket den siste baaten han ogsaa. Da klokken naermet seg tolv paa natten kom endelig baaten, MV Yapei Queen. Loepende ned mot baaten mister vi MT med hennes store koffert, men ifoelge Bradt Guiden maa man loepe for aa faa en lugar ombord. Jeg og Danya staar klare ved inngangen til baaten sammen med en hel gjeng av ghanesere, og naar det blir gjort klarsignal loeper vi for harde livet inn uten aa egentlig vite hvor vi skal loepe. Leende opp en trapp forsoeker vi aa holde folket tilbake slik at en baby ikke skal bli knust av presset fra folka. Vi kom oss helt opp paa det oeverste dekket og der staar kapteinen til vaar store glede. Fornoeyde over aa ha kapret en lugar som fem stykker (meg, Danya, MT, Tim og Jeanette (ei jente vi moette i Yeji)) skulle dele paa skift satte vi kursen tilbake for aa finne vaar mistede MT med sin digre koffert. Men det var naa umulig aa komme seg ned igjen. Det var ghanesere overalt og vi maatte pent bare vente til MT kom opp av seg selv. Fornoeyde som vi var drar vi frem ost, kjeks og vin (foerste roedvinen vi har funnet i Ghana :p) som vi broderlig deler mellom oss fem og to andre obruni (Stan fra Frankrike og Julia fra Scotland). Vi ble sittende paa dekk i moerket og snakke om alt og ingenting, og jeg sovnet til slutt av paa Jeanettes straamatte paa dekk. Vaaknet to timer senere og tok min tur i lugaren for aa bli ordentlig uthvilt. Neste dag paa baaten gikk med til aa teste ut maten ombord og prate shit med de andre obruniene. Proevde her Banku for andre gang, og jeg kan konstatere naa at dette er noe jeg IKKE liker. Tror nok jeg foretrekker Fufu og Kokonte. Senere paa kvelden fikk jeg se en av de mest fantastiske solnedgangene jeg noen gang har sett. Med noen fantastiske farger som lekte seg over hele himmelen. Tok igjen alt for mange bilder av typen lillesoesteren vil komme til aa komentere: Gud foerr naann kjedelige bildae!!!

Vi ble sittende ganske stille hele gjengen aa se ut over vannet. Og etterhvert som moerket falt kom stjernene frem og dekket hele himmelen. Ettersom det var ganske moerkt paa baaten og ingen forstyrrende lys fra omgivelsene, var dette ogsaa ett fantastisk syn.

Obrunis i solnedgang...
Angrer ikke ett sekund paa at vi tok denne turen, men maa aerlig talt innroemme at 39 timer paa en baat som ligner mest paa en nedslitt ferje er utrolig kjedelig. Ble en del kortspill og lignende, men man blir igrunn lei av dette etter ett par timer. Dette sier kanskje litt om hvor kjedelig vi hadde det. Den mest interessante tingen som skjedde var det at baaten la til land aa fyltes opp med Yams, en stor potetlignende groennsak. Tim og Jeanette gikk ned til en litt sur kjoekkendame for aa bestille Yam og fikk ett strengt NEI tilbake. Hmm..var baaten fri for Yam??

Mitt skip er lastet med Yam...

Etter aa ha godsnakket med damen og gitt henne 1 cedi i tips fikk vi til slutt viljen vaar og unngikk baade Banku og ris til middag. Klokken var halv syv da vi ankom Akosombo, og vi fant der straks en tro-tro som kunne ta oss med til en stasjon hvor tro-tro-er gikk til Kumasi. Da vi endelig kom til Koforidua, som er hovedstaden i eastern reigion, var klokken saa mye at vi rett og slett tok inn paa ett hotell. MT som var utrolig sliten sovnet ganske fort av etter aa ha spist middag paa rommet og jeg og Danya drakk ett par oel og saag en hel haug av daarlige B filmer paa TV'n. Neste dag proevde jeg aa skrive bloggen, men etter aa ha skrevet i ca to-tre timer klarte jeg aa slette hele greia. Forlot internettkafeen ganske mutt og satte kursen mot Kumasi.
Etter en tre timer lang kjoere tur, med en hel haer av store sneiler opp gjennom veggene (disse hadde roemt fra en kurv under setet mitt in the back-back of the tro-tro), kom vi endelig til Kumasi. Siste tro-tro hadde dessverre gaatt og vi maatte pent finne oss en taxi. Paa vei mot barnehjemmet fikk jeg og Danya en foelelse av at vi var paa vei hjem, og da naar Sting's Englishman in New York kom paa radioen jomet vi ogsaa med til sjaafoerens store irritasjon. Var en merkelig foelelse aa dra "tilbake" til Ashan, men gleden var stor baade for meg og Danya da barna kom loepende for aa hilse oss velkommen tilbake. Gleden var enda stoerre da de oppdaget at vi hadde tatt med oss enda en obruni, saa MT ble vell mottat.
Naar jeg er saa glad for aa komme tilbake til Ashan kan jeg bare forestille meg hvordan det vil vaere aa komme tilbake til Norge. Det er to uker igjen, men har paa foelelsen at disse kommer til aa fly fort avgaarde. Savner dere alle der hjemme og gleder meg masse til aa faa en god klem naar jeg endelig treffer dere igjen. Gal paa daakker aille <3

To Danyas MOM: So much fun for me knowing that you are translating the parts about Danya. I'm so sorry that I didn't write the whole thing in English, but I didn't acctually think that someone outside of Norway would ever read this. Hope I will meet you some day. Regards Trine Huppeldepup...

Dusjen vi alle var saa overlykkelige over aa ha faatt ordnet fungerte i hele 1,5 doegn, og vi dusjet saa igjenn fra en boette. Har forsaavidt blitt vant til aa lukte Dettol saa har ikke saa mye aa si, men det var en kortvarig glede aa kunne staa under en dusj og faktisk foele seg ren naar jeg var ferdig.
Fredag var igjenn jeg og Danya klare for aa forlate Ashan. Etter aa ha tilbringt ca to uker i strekk paa barnehjemmet skulle vi naa foerst opp til Kintampo hvor da MT skulle moete oss utpaa dagen. MT holder for tiden til i Tamale (i allefall trodde vi det) og ifoelge kartet i Bradt guiden ville det vaere ca sammen avstand fra hvor vi befant oss opp til Kintampo som derifra opp til Tamale. Vi ankom Kintampo rundt 12 og satte oss taalmodig med en oel i handen og ventet paa MT. Ei lita jente med downs syndrom kom bort til oss og provde aa snakke til oss, men naar barnet snakker Twi er det ikke akkurat enkelt aa skjoenne hva hun vil frem til. Og det at hun hadde downs gjorde ikke saken noe enklere. Gav henne en av refleksbamesene mamma hadde sendt med meg, og hun sto og ropte HAAALLLLOOOO til den i en lang stund foer hun gav den til en dame jeg tror var soesteren hennes. Dette er faktisk den foerste handikappede personene jeg har sett at noen har tatt seg av her nede. For aa kunne skjoenne hva jenta, Cecilia, sa fikk vi to gutter som satt der til aa hjelpe oss litt. Eric og Charles. Disse to ble da sittende aa drikke en oel med oss mens vi ventet paa MT som stadig sendte meldinger om at hun naermet seg. Eric var visstnok soennesoenn av herren som eide "hotellet" vi hadde valgt som ventested. De virket alt i alt som noen hyggelige fyrer, men bestefaren satte ikke pris paa at Eric tilbringte tid i baren og de ble derfor bedt om aa forlate plassen. Dette var egentlig ikke noe jeg og Danya brydde oss noe saerlig om, men etter en liten stund ble vi oppmerksomme paa at de faktisk sto og ventet utfor porten paa midway hotell og ventet paa at vi skulle gjoere oss ferdige. Etter aa ha ventet i omlag 6 timer paa sammen plass dukket MT opp og satte seg fornoeyd ned og bestilte seg en pils. Hun kunne naa fortelle at hun var ca 20 min fra Bolgatanga som da er helt nord i landet, og at hun faktisk var utrolig langt unna Tamale. Hadde vi visst dette kunne vi ha moettes et annet sted, men vi fant ut at vi skulle bare slappe av fredag kveld og begynne paa "sightseeingen" neste dag. Mens vi snakket snek Eric og Charles seg tilbake til hvor vi satt og ble naa sittende. Av en eller annen frekk grunn tok Eric telefonen min og lekte med den, ringte seg selv og slike tinger, noe som paa dette tidspunktet ikke gjorde meg noe ettersom han virket som en ganske trivelig fyr. Da vi endelig bestemte oss for aa finne en restaurant fulgte Eric og Charles seg for aa foelge etter oss, noe som ikke var helt etter planen vaar, men la gaa. Og de viste oss over veien til Midway Catering Service hvor vi satte oss ned. Med en gang vi satte oss ned i restauranten fikk jeg en skikkelig guffen magefoelelse. Jeg advarte Danya om at jeg kom til aa legge over til min gebrokkende svensk for aa faa noen ord med MT og sa til MT at jeg ikke likte situasjonen i det hele tatt. Plassen virket skitten og det fantes ikke folk der. Etter aa ha blitt beroliget ble vi sittende, og vi bestilte til slutt kylling og ris. Kyllingen var kald saa jeg unngikk den, og sausen over risen smakte ikke noe saerlig, men fikk da ned noe. Var utrolig sulten og kunne ikke akkurat la kjangsen til aa faa i meg mat gaa fra meg. Da vi omsider ble ferdig kom vi oss ut av restauranten og Eric fant oss en taxi i riktig prisklasse som skulle ta oss med til Life hotell. Mens vi var paa midway hotell fikk vi se noen av rommene (de hadde en merkelig ting med aa laane ut toalettene paa rommene til kundene) og bestemte oss for at denne plassen ville vi IKKE bo paa i det hele tatt. Life Hotell derrimot var utrolig fint, og vi trengte bare ett rom ettersom sengene paa rommene var saa store at fire personer ville ha hatt en god natts soevn. Vi ble liggende i sengen og se paa TV, mens jeg bygget opp en kvalme som var ulik noen annen jeg noen gang har hatt. Fikk etterhvert utrolig vondt i magen og jeg trenger vel ikke si mer enn at jeg tilbringte store deler av natten paa do med diare med en boette fremfor meg til aa spy i. Alt jeg puttet inn kom til syvende og sist ut igjenn, alt i alt en ufattelig ubehagelig opplevelse. Det endte opp med at jeg ringte til baade Tommy, Link, Martin og mamma i hjemlengsel. Hvor da Tommy var den eneste som faktisk svarte. Fikk av ham ett skuffende svar om at han dessverre ikke kunne komme ned til Ghana og vaere hos meg naar jeg var syk. Men det var godt aa hoere stemmen til en kjent person, noe som gjorde hele opplevelsen litt bedre. Mamma ringte heldigvis og troestet meg i 1 tiden. Danya og MT virket som om de hadde det fint, saa jeg var oppe alene mesteparten av natta. Vaaknet loerdag av at jentene ville dra meg ut av sengen, men var utrolig sliten av hele natten og sa meg motvillig til aa i det hele tatt roere meg. Ble til slutt overtalt til aa forlate rommet for aa vaere med dem til frokost. Tok med meg min trofaste boette gjennom natten og tusslet bort mot frokostsalen. Fikk her i meg en fanta som viste seg og vaere den foerste tingen jeg klarte aa holde nede fra nattens kjedeligheter. Jeg gikk tilbake til rommet og la meg i sengen igjen. Saa begynte telefonene aa ringe, 5 ubesvarte fra Eric paa rappen. Jeg var syk og orka ikke ta telefonen saa satte hele greia paa lydloes. Vi jentene laa lenge aa stirret inn i en taapelig film paa TV'n og jeg begynte etterhvert aa foele meg virkelig som en byrde naar vi i hovedsak hadde reist til Kintampo for aa se fossene. Proevde derfor aa overtale MT og Danya til aa dra uten meg, noe de nektet plent paa saa vi ble liggende aa snakke shit om Kjaerleken og slikt. My Funny Valentine og ting vi ikke kan glemme. Ut av det blaa banker resepsjonisten paa doeren og spoer etter meg. Det viste seg da at Eric og Charles hadde dukket opp paa hotellet og ville snakke med oss. Snakk om plagsomme fyrer. Jeg ble liggende i sengen mens MT og D gikk for aa hoere etter hva dem egentlig ville. De ble visst totalt oversett, og i det store og hele litt irriterte paa at de var der. Deres store plan var naa aa faa meg til aa spise noe. Noe jeg ikke helt kunne forestille meg at de skulle faa til, men de forlot meg i en utstrakt stilling paa hotellet mens jeg saa en eller annen shit-film paa TV for aa finne sjokolade. Etter en times tid, og uten at jeg hadde roert meg fra den stillingen de forlot meg i kom de tilbake med pringels, sjokolade, kjeks og ost. Dette var faktisk noe jeg satt ufattelig stor pris paa, men det jeg ble mest glad for var nok syltetoeyglasset de hadde funnet. Ikke mer toert broed paa Ashan om morgenen. Klokken var ikke mer en 11 og jeg foelte meg noksaa grei i kroppen og jeg hadde ikke spydd siden klokken var rundt 8-9, saa jeg bestemte meg for at vi skulle dra til Kintampo falls. Fikk resepsjonen til aa bestille oss en taxi og kom oss omsider avgaarde. Dette var den mest behagelige bilturen jeg til naa har hatt i Ghana, og da taxi-mannen gav oss tlfnr. hans saa vi kunne ringen ham naar vi var ferdige ble jeg utrolig glad. Ingen unoedvendige risker og ingen overtramp paa trafikk-reglene. Vell fremme ved Kintampo falls finner vi Eric og Charles ved porten. Og naa begynner vi virkelig aa bli irriterte paa dem. De spoer meg om jeg foeler meg bedre, men jeg har ikke engang lyst til aa svare. Til min store fortvilelse maa vi gaa ned en trapp paa 152 trappetrinn for aa komme til fossen.

meg ved Kintampo falls...

Naturen og hele synet var fantastisk aa se. Og det var nesten synd at jeg ikke kunne svoemme, men tror ikke jeg hadde gjort det frisk heller ettersom Eric faktisk hadde tatt med seg svoemmesaker. Disse to ble bare mer og mer irriterende. Turen opp trappen var forresten enda vaerre, maatte stoppe mange ganger for aa trekke pusten og vell oppe satte jeg meg ned paa en benk og nektet aa roere meg. Eric begynte aa snakke paa Twi til meg noe som hoertes di-scus-ting ut saa jeg unnskylte meg til Danya og snakket gebrokkent svensk igjenn meg MT. Vi fikk ringt taxi-mannen vaar og kom oss avgaarde. Det virket som om Eric og Charles proevde aa komme seg inn i taxien sammens med oss, men vi stengte doeren fort og unngikk dette. Vi kom oss til en tro-tro for aa sette kursen til Techiman, for endelig aa forlate vaare utrolig plagsomme venner. Denne tro-tro-sjaafoeren var grei nok, men da han la seg ut ved siden av en trailer med en bil imot og hele tro-tro-en gispen greide jeg aa rope: wedjimi mebo slik at hele bussen hoerte det. Dette betyr da: du er dum og jeg skal banke deg paa Twi. Etter aa ha ropt Kafra Kafra Kafra (unnskyld unnskyld unnskyld) til sjaafoeren og latteren hadde gitt seg i tro-tro-en foelte jeg meg mindre roed. Men han skremte meg virkelig med aa legge seg ut slik og jeg var i ingen tilstand til aa i det store og hele tenke. Vi la oss i Techiman inn paa Agyeiwaa Memorial Hotel som var ett ganske greit hotell, og vi hadde igjenn en jente-kveld med film pluss kjeks og ost. Naa begynte virkelig Danya og MT ogsaa og kjenne at noe ikke var helt som det skulle. MT tilbringte hele natt til soendag paa toalettet med diare og var utrolig glad for aa se oss andre vaakne klokken halv sju. Stakkar, hun hadde det ikke godt der hun satt. Vi gikk ned og fikk i oss frokost, noe som var det foerste ordentlige maaltidet jeg hadde faat i meg paa over ett doegn. Saa det smakte ufattelig godt, og kroppen foeltes utrolig mye bedre etter dette ogsaa. Vi kom oss videre og satte kursen mot Boabeng-Fiema for aa se "the monkey sanctuary". Etter aa ha kranglet oss ned 5 cedi paa prisen satte vi oss endelig inn i en taxi som hadde sagt seg villig til aa vente paa oss mens vi tok en guidet tur rundt boabeng. Jeg advarte paa forhaand at all unoedvendige risker han tok kom til aa koste ham 1 cedi, og etter den foerste geiten han nesten kjoerte paa tror jeg han skjoente tegningen og tok det mer med ro. Boabeng-Fiema monkey sanctuary var utrolig vakkert. En liten landsby som anser apene som hellige nestamminger fra guder, og apene beveger seg av den grunnen fritt rundt i landsbyen og tar for seg av maten. Det er to typer aper der, Mona Monkey og Colobus.

Mona monkey som tar for seg av maten inne i landsbyen..

Mona og Colobus leker gjerne sammens, men en familie av mona leker ikke med en annen familie av mona. (haaper det der gav mening altsaa). Guiden vaar Martha tok oss gjennom regnskogen og visste oss store deler av dyre-livet. Ett mangfold av edderkopper, og utrolig mange arter av sommerfugler. Hun som alle andre ble overrasket over at jeg kunne Twi navnet paa en sommerfugl, men det har blitt mitt favoritt Twi ord og er saa mye som: Afrafrantoe. Alt i alt var den guidede turen fantastisk, noe som var godt ettersom vi hoerte daarlige historier fra Meriam foer vi dro og alt paa denne turen hadde jo ikke akkurat gaatt knirkefritt. I Boabeng er forresten apene saa hellige at de faar en ordentlig begravelse med kiste og sermoni. Og i de riktig gamle dager ble prestene begravd sammens med apene, noe som ble annsett som en stor aere.

Colobus monkey...

Det er saa utrolig mange fantastiske ting aa se her nede, og saa utrolig mange ting aa fotografere. Neste saa jeg kan hoere Irmelin allerede: Gud Trine-Lise, du tar saa kjedelige bildae..

slik som dette? Dette er da tatt paa innsiden av ett tre angrepet av Ficus...

Kom oss etter boabeng tilbake til Techiman. Jeg foelte meg mye bedre, men det var vaerre for de andre to. Tror dette var fordi jeg faktisk spydde opp maten fra Midway Catering services, men de holdt den nede. Vi sa hade til MT i Techiman og la veien hjemmover etter en utrolig slitsom helg. Vell hjemme bar det rett i seng for saa aa sove i utrolig mange timer. Mamma snakket med en lege som fortalte meg hvilke medisiner jeg skulle spise for aa faa matforgiftningen ut av kroppen, og har da faatt begynt paa disse. Rekner med at jeg er meg selv igjen om kort tid, og kan klare aa leke med ungene igjen. Baade jeg og Danya har til naa vaert slappe og slitene og ikke orket aa gjoere noe som helst. Saa gleder meg til at dette gaar ut av kroppen. Synes bare litt synd paa MT som sitter oppi nord ALENE og foeler seg syk. Hun skulle ta inn paa hotell i Tamale, og hvis hun blir for daarlig faar jeg bare dra opp dit eller noe saa hun slipper aa sitte paa ett hotellrom syk og alene.

5. juni ankom det en liten baby jente paa Ashan. Hun hadde tatt en 6 timer lang kjoeretur for aa komme dit etter aa ha hoert gode rykter om plassen. Selv om det er over 50 barn og det nermer seg max kapasitet var det ikke nei i Jims munn da enda en munn og mette annkom. Hun var brennhet og ble tatt med til lege straks, hvor hun fikk medisiner og feberen forsvant. Etter ett par dager tok jeg og en av mamma-ene henne paa nytt med til legen for aa sjekke at hun hadde det bra og jeg gikk derifra med ett inntrykk om at hun var paa bedringens vei. Babyen var omtrent 5-6 mnd og fikk navnet Kristiana etter husmoren (Jims kone). Mandag morgen blir jeg og Danya kalt opp for aa moete Jim. Vi var begge i daarlig form og hadde sovet til da (kl. 1500), vi raska ihop en eller annen form for unnskyldning for at vi kunne forlate plassen fortest mulig etter han hadde fortalt oss det han hadde paa hjertet. Slik ble det da ikke. Mandag morgen klokken 12 gikk lille Kristiana bort. Legene vet ikke hva som gikk galt og det er vanskelig aa vite helt hva man skal gjoere i situasjoner som dette. Vi ble ledet inn i stuen til Jim der Kristiana laa tildekt av hvite laken, og etterhvert kom det en prest som holdt en liten sermoni for babyen. Rundt meg og Danya var mammaene nede paa barnehjemmet i hysteriske annfall. Ropende, hvorfor...HVORFOR. I det store og hele en foelelsesladet stund som jeg ikke helt har klart aa plassert i meg selv enda. Vi tuslett stumme og bedroevet ned tunet og forsvant igjenn til hvert vaart rom.

meij og utrolig vakkre Kristiana...

Ashan childrens home er som nevnt tidligere grunnlagt av Jim Akwasi Konadu. Han har vaert syk det siste halve aaret og barnehjemmet er av den grunn styrt av hans eldste soenn Calice Ross. Jim som har studert i tyskland i sine yngre dager vet en del om kulturen generelt i Europa noe som gjoer det lettere aa forholde seg til ham enn en del andre av Ghanas befolkning. Man trenger ikke tenke saa veldig mye paa om man kanskje fornaermer noen eller noe, og ogsaa barna som har vaert vant med at frivillige har kommet aa gaatt i flere aar gjoer oppholdet utrolig mye lettere siden de er saa vante med obrunis. For eksempel sist torsdag tok Emmanuel med meg og Danya med til skolen han underviser ved. Vi var der til stede i en av hans engelsktimer og vi deltok helhjertet og var kanskje klassens vaerste elever. Ettersom Danya var syk dro hun hjem etter dette og jeg og Emmanuelm hoppet inn i skolebussen til Akom og satte kursen mot ett idretts-stevne som skulle bli holdt for barneskolene i omraadet. Bussen ble pakket helt full av elever som sang hele veien.

En liten snutt av stemningen i bussen...

Da vi kom til "idrettsplassen" (noe som lignet ett roeft jorde med opplinjet loepebane rundt...glemte uheldigvias aa ta bilder av dette) flokket barna seg rundt meg og sto og stirret lenge og intenst paa meg. Mange var redde og hvis jeg snudde meg for braatt sprang de hylende unna. Ettersom jeg hadde Emmanuel sammens med meg som foroevrig ser ganske voksen ut slapp jeg unna alle frieriene fra den eldre garden, men uansett hvor jeg gikk hadde jeg en flokk med barn hengende i haelene paa meg. Etter en liten stund kunne jeg skimte en flokk med barn som bevegde seg noenlunne likt min flokk og til min store glede kom Peter, Tanya og Meriam til syne midt blandt barna. Dette tok litt av oppmerksomheten bort fra meg og jeg kunne puste litt igjen. Man er utrolig synlig i mengden her og store deler av tiden bruker du til aa fortelle folk hva du heter hvor du kommer fra og at du ikke er interessert i aa gifte deg med dem. For det meste er det greit og folk er tross alt bare nysgjerrige, men i slutten av dagen er det godt aa komme tilbake til barnehjemmet hvor det finnes folk som er vante med at du er obruni. Jeg glemmer her ganske ofte at jeg er hvit, men blir stadig vekk minnet paa det naar ett barn tar handen min og vil leke.

Min og Emmanuels hand..

Barna generelt er fantastisk artig aa bli kjent med. De droemmer stort og vil mye ut av livet. Jeg er igrunn glad for at jeg ventet med aa skrive for mine meninger om plassen forandres hele tiden og jeg skjoenner mer og mer av kulturen her nede, dette gjoer at jeg faktisk klarer aa se at mye av pengene gaar til barnehjemmet selv om det er ett vesentlig klasseskille aa komme opp i huset til familien Konadu. Skulle gjerne ha skrevet mye om hvert enkelt barn, men ettersom det er ca 50 barn her blir dette ett litt for stort prosjekt aa begynne paa midt i Kumasi paa en "Crappy" internettkafe som faar modemet til aa virke lovende igjen. (liten overdrivelse bare).

Paa fredag tok Emmanuel (igjen, han har blitt en utrolig god venn, slapp av mamma han er for ung for meg) meg med til skolen han avsluttet for ett par maaneder siden. Her moette jeg rektoren paa skolen som mest overraskende snakker norsk. Han hadde visstnok bodd 6 aar i Oslo, og snakket godt gebrokken norsk =). Ble vist rundt paa skolen hvor barna fra trinn 3-6 gaar. Dette er da en privat skole som du maa betale dagpenger for aa gaa paa. Av barna fra Ashan er det kun Lucy paa 5-6 som er i trinnene under trinn 3. En av de tidligere frivillige sente henne dit. En jente som heter Aimee, som visstnok ligner utrolig mye paa meg. Bare litt tykker. I begynnelsen kalte alle barna meg Aimee Carter, men det ble fort stopp paa det naar de laerte seg navnet mitt. Ellers har alle sammen her navn etter dagen de er foedt paa, hvor da jeg er Ama som betyr foedt paa en Loerdag.
Ble utpaa dagen sulten og Emmanuel tok meg med til sin reserve mamma som lagde en rett kaldt Kokonte til oss. Igjen hadde jeg glemt kameraet, noe som var ufattelig synd ettersom dette var mitt foerste EKTE afrikanske maaltid. Kokonte er da en seig potetmos-lignende substans med en graa-brun farge. Dette blir da helt en saus over og noen kjoett-biter og fisk-biter tilsettes. Hoeyre haand vaskes og det er da denne du spiser med. En rar opplevelse aa putte hendene i maten og plukke opp seige tinger for saa aa spise det. Men det rareste var vell kanskje aa dele dette matfatet med en annen person. Jeg som alltid har vaert saa paapasselig med det aa vaske hendene og slik har visst faat ett litt annet syn paa bakterier og matveien. Proever stadigvekk nye matretter og tenker sjeldent paa om maten er ren eller ikke. Sitter paa restaurant og ser at kakerlakkene springer opp etter veggene, men reagerer ikke i det hele tatt. En skikkelig merkelig foelelse aa vaerer saa apatisk i forhold til hygiene, og haaper egentlig at jeg faar tilbake litt av mine gamle veier naar jeg kommer hjem til Norge. Paa barnehjemmet faar jeg servert hvitt broed med enkelte ganger ikke noe paalegg. Kniver er manglevare saa broedet blir broete av og hvis det finnes paalegg blir det i enkelte tilfeller paafoert ved hjelp av en skje. Sparer vi ikke paa broedet er ungene snare aa ta det og det er hyling og skriking om hvem som skal ha hva. Bare en liten broedbit med f.eks makrell blir utrolig godt mottatt. Meeeeen har de foerst faat en ting forventer de mer. Og denne forventningen er utrolig slitsom.
Til middag blir det som regels servert noe med ris. Suppe og ris, ris med groennsaker, ris og fisk..osv. og er vi heldige faar vi friterte plantains med fisk. Dette har da skjedd en gang siden jeg kom til Ashan. Har ogsaa vaert heldig aa faa servert kylling to ganger, men du kan merke det paa barna at dette er en sjeldenhet. Evelyn(belgia), en frivillig fra i fjor som er en tur paa besoek naa, forteller at i fjor fikk hun servert kylling en gang paa en mnd, saa vi hadde visstnok vaert heldige. Det kom ogsaa en gutt, Even (Canada), sammens med hans mor Henriette for noen dager siden. Han hadde ogsaa vaert frivillig aaret foer og er bare innom for aa hilse paa barna. Han tilbringte 5 mnd paa Ashan og Henriette forteller at naar han kom hjem var haaret og neglene saa pistretet som hun aldri hadde sett foer. Han reiste ikke i helgene slik vi frivillige naa gjoer, saa vi henter jo en del proteiner og vitaminer fra andre steder. Men naar jeg kommer hjem vil jeg helst ikke se ris paa matbordet paa en liten stund, bare saa det er sagt.

Dusjmulighetene paa Ashan ble i gaar forandre. Evelyn som har vaert i Belgia og samlet midler brukte dette til aa betale for aa faa igang vannsystemet paa barnehjemmet igjen. Dette betyr at vi ikke lenger trenger aa gaa en halv kilometer for aa hente vann i boetter, men heller faar vannet rett inn i dusjen. Dette var en stor lettelse egentlig ettersom ungenen hele tiden oppmuntrer deg til aa baere ting paa hodet og dette kjennes ganske godt paa nakken etter du har gaatt en stund. Saa naa er det ikke lenger Dettol og en kopp som er dusjen min, men en skikkelig dusj. Kakerlakkene er fremdeles der, men det er en annen historie. Den beste delen er at du ikke lenger trenger fylle paa vann i doen for aa faa skyllt ned. Saa det er ikke noe stress i forkant for aa gaa paa toalettet.

For aa vaske klaer er jeg glad jeg tok med meg Bio tex. De hvite klaerne mine har John (kjempe sweet gutt som egentlig ikke snakker til de frivillige...finnes noen unntak, som meg =)) faat ansvar for, siden jeg ikke klarer aa faa dem hvite igjen. Men jeg proever da i allefall.

meg som vasker klær..

Det er kun en bukse og en t-shorte som er hvit saa det er ikke all verdens stress for ham. Han er en av de musikalske i flokken, og han drar meg ofte med i kirken for aa hoere paa dem spille og be. Skjoenner ikke saa mye av all Twi-en som blir sagt, men jeg og Danya har investert i en Twi bok hver, saa vi har planlagt aa laere oss litt i allefall. Satt i ste paa en liten restaurant, ogsaa full av kakerlakker, og oevde oss og spurte kelneren om hjelp. Mye latter ettersom uttalelsen paa ordene er ufattelig vanskelige.

Har ufattlig mange smaahistorier om barna som jeg gjerne skulle ha fortalt om, men har lyst aa shoppe litt rundt i Kumasi, saa tror jeg tar slikt naar jeg kommer hjem. Maa blandt annet kjoepe ett til minne kort til kameraet, for jeg har ikke mer minne igjen. Har tatt MAAAANGE BILDER. Saa, until next time...

Jentene leker en av de mange lekene de hadde...